"Paradiset
Jeg Fant"- boken om mitt Robinson Crusoe-liv. (ISBN 82-504-1918-9)
JULE-LESING"Paradiset
Jeg Fant"JULE-LESING"Et steinkast fra sjøen" kan være et relativt
begrep, det oppdaget du kanskje da du leide en hytte ved sjøen og
måtte gå i ti minutter for å få et glimt av blått.
På en atoll er "et steinkast fra sjøen" ikke et
begrep, men en realitet. På Butaritari tok det riktignok noen timer
å spasere fra den ene enden av den langstrakte øya til den
andre, men sto jeg midt mellom, havet og lagunen , skulle jeg nok i et
heldig øyeblikk klare å kaste en stein i vannet på begge
sider.
Da jeg seilte rundt fra øy til øy i Coco Loco, var jeg
i vannet minst en gang om dagen, men nå var det ikke så ofte
jeg fikk meg en svømmetur. Det var så grunt i lagunen ved
MarisinoÆs hus at ved lavvann var det minst et steinkast ut til vannkanten.
Ved høyvann fikk jeg jo en meter vann under baken, men den litt
gjørmete sandbunnen gjorde vannet grumsete, og jeg liker å
ha klart vann og god sikt gjennom dykkermasken for å se om jeg kan
finne noe spennende.
For å få en skikkelig dukkert i krystallklart vann måtte
jeg helt til Ukiangang. Her gjorde øya en avsluttende bukt på
seg, slik at havet utenfor den lille landsbyen så godt som alltid
lå i le for passatvinden. Andre steder på øya gikk det
ikke an å bade på havsiden, det ville være selvmord å
kaste seg uti der stillehavsdønningene tordnet mot korallrevet.
Foruten meg selv, var det tre andre hvite på Butaritari, presten
Geoff og to amerikanske fredskorpsarbeidere på den katolske kirkens
skole. Siden det var den lokale kulturen jeg var mest interessert i var
det ikke så ofte jeg snakket med Rick og Meg, men en dag var jeg
innom huset deres bak kirken, hadde de besøk av en tysk-amerikansk
venn. Laurence het han, en lang, lyslugget kar som ivrig sto på at
han så gjerne ville se en livs levende hai.
- Bli med til Ukiangang, sa jeg, - så skal du få svømme
blant dem.
Laurence var i fyr og flamme, og neste morgen la vi ivei på lånte
sykler. Tuite hadde gitt meg uttrykkelig beskjed om å sette igjen
syklene hos onkelen som var rådmann i Ukianganang, den samme som
vi måtte sette igjen videoframviseren hos.
Vi fant fram til huset, og der ville de ikke slippe oss ut i vannet før
vi hadde spist, drukket kaffe og spilt en slags curonne-brettspill hvor
vi knipset brikkene med fingrene. Tilslutt takket vi så mye for gjestfriheten
og ifølge med sønnen i huset ruslet vi mellom palmehytter,
høner og storøyde unger ned til havet. Solen glitret i bølgene
helt ute i horisonten, det var ikke land å se. Foran landsbyen skrånet
en kritthvit sandstrand ned mot sjøen, og slakke dønninger
vasket dovent inn mellom brune korallblokker. Vår selvoppnevnte guide
pekte på en utriggerkano som lå inne i buskene for å
være beskyttet mot solen, og Laurence spurte om han fikk prøve.
De satte den lille kanoen på vannet, og en stund padlet imatangen
Laurence rundt i bukten før han overlot den uvante farkosten til
en som visste hvordan den skulle behandles, og kom bort til meg der jeg
satt lent mot en palmestamme.
- Det var moro, sa han smilende, - men nå vil jeg se hai!
Jeg fulgte han ned mellom korallblokkene og til den passasjen landsbybeboerne
hadde lagt for å ha et sted der de kune trekke kanoene på land.
Jeg viste han hvordan jeg spyttet i masken så den ikke skulle dugge,
trakk masken ned over ansiktet, bet i snorkelmunnstykket og lot meg gi
uti. Straks ørene var under vann forsvant lyden av vinden i palmene
og bruset av bølgene, og verden rundt meg var taus.
Det var forfriskende å komme vekk fra de altfor varme dukkertene
i lagunen. Her, hvor havet sto rett inn, holdt vannet "bare"
28-29 grader. Lengst inn, hvor bølgene skylte inn og ut av den smale
passasjen, var vannet litt grumsete, men etter et par svømmetak
var jeg ute i klarere vann. Det var bare en meter vann under meg, og jeg
så at bunnen skrånte sakte nedover og utover til den forsvant
i et blått mørke. En bunn av runde småstein og flekker
av hvit sand. Jeg løftet hodet ut av vannet og gjorde tegn til Laurence
at han skulle følge etter.
- Det er ikke noe interessant å se akkurat her, sa jeg da jeg fikk
spyttet ut av munnstykket, - la oss svømme litt bortover langs land.
Laurence nikket som tegn på at han forsto, og jeg dykket ned i min
tause verden igjen.
Jeg svømte et stykke langs de nakne korallblokkene som lå
i strandkanten, helt til steinene ble avløst av et smalt korallrev
som dannet en brådyp kant, et par meter dyp, nedover mot bunnen.
Her var det bedre. Den kjedelige brunhvite fargen ble brutt av levende
koraller i forskjellige farger, sjøanemoner og svinsende fisker.
Solstrålene som fant veien ned gjennom det klare vannet danset over
koraller som så ut som reinsdyrhorn med selvlysende blå takker
og glimtet gjennom lysebrunt sjøgress som svaiet sakte fra side
til side i takt med dønningene. Gule korallblokker som mest minte
om enorme hjerner vokste opp fra bunnen, kranset av lyseblå småfisker.
Revet jeg svømte langs lente seg her og der ut over dypere vann
og dannet en eventyrverden av klipper og huler. Sakte svømte jeg
framover, rundet den ene korallblokken etter den andre og vinket til flokker
av store fisk som skyndsomt trakk seg ut på dypere vann. Jeg ble,
som alltid, så fascinert av alt jeg så at jeg glemte at det
var hai vi var der for å se. Helt til en majestetisk skikkelse kom
glidende rundt en stor korallblokk foran meg. Her var den! Det var en korallrevhai
med sort ryggfinnetipp, regnet som forholdsvis ufarlig for mennesker. Dette
så ut til å være et sjeldent stort eksemplar, helt opp
mot maksimumslengden på to meter. Sakte gled den torpedoformede haien
mot meg, den lange halen svingte fra side til side. Jeg kunne se at den
holdt øye med meg. Om løven er kongen på landjorden,
er haien kongen i vannet, tenkte jeg, se hvor overlegent rolig den svømmer
mot meg. Haien tok en sving for å komme mellom meg og land, og jeg
tittet tilbake for å forsikre meg om at Laurence fikk sitt ønske
oppfylt.
Det var ingen bak meg!
Jeg gikk raskt opp til overflaten og så meg om.
Langt ute på dypet, mer enn femti meter unna, så jeg en snorkel
som duppet opp og ned i bølgene. Jeg lot hai være hai og svømte
så raskt jeg kunne mens jeg ropte av full hals. Tilslutt dukker Laurence
opp og kom svømmende mot meg.
- Hva er det du holder på med, ropte jeg andpustent, - sa jeg ikke
at du skulle holde deg i nærheten av meg?
- Det var ingen hai inne på grunna, svarte han, - så jeg tenkte
jeg fikk svømme litt lenger utover.
- Du er ikke i lagunen nå, jeg ristet oppgitt på hodet. -Der
ute kan du komme inn i sterke strømmer, og det er ikke sjelden de
innfødte treffer en hvithai der uten når de er ute og fisker.
Det er ikke noe rev her om stenger dem ute, og for en sulten pelagisk hai
kunne du være en passende middagsbit.
- Men jeg vi se hai!, sa han sta, - og det er ingen der inne.
- Det passerte nettopp en mellom meg og korallrevet, sa jeg, - vil du absolutt
se en av de store, kan jeg ikke stoppe deg, men selv om det er ytterst
sjelden en hai angriper om den ikke føler seg truet , vil ikke jeg
ta sjansen, iallfall ikke her.
Småforbannet svømte jeg innover mot land, men oppdaget at
Laurence tross alt fulgte etter meg. Det ble stadig grunnere, og da det
ikke var mer enn fem meter vann under oss, fikk jeg se noe nede på
bunnen.
- Kom her, så skal du få se hai! Jeg stakk hodet over vannet
igjen. - Det ligger noe jeg tror er en ufarlig sandhai på bunnen
her.
Kanoen med vår lokale ledsager hadde kommet padlende bort til oss
da han så meg svømme utover, og nå spurte jeg om det
fantes den slags hai her som har for vane å stå stille på
bunnen.
- Mange av dem her, sa han, - og de er helt ufarlige.
- La oss dykke og ta en titt, sa Laurence ivrig, og jeg nikke for å
vise at jeg var enig. Vi dro pusten og dykker ned mot haien som fremdeles
lå helt urørlig på bunnen. Den var gråbrun og
litt over to meter lang, og virket omtrent like farlig som en dau sild.
Jeg hadde tenkt å skremme den opp for at Laurence skulle få
se den i bevegelse, men da jeg var omtrent en meter fra den dreide jeg
unna.
Dette liknet ikke noen sandhai.
Jeg gjorde tegn til Laurence at vi fikk komme oss unna. Og heldigvis så
jeg at han satte kurs mot overflaten.
- Jeg tror du får ta en titt på den karen der nede, sa jeg
til ledsageren i kanoen og vrengte av meg masken. - Han er litt for stor
til å være en sandhai, og han ser annerledes ut også.
Den unge gutten trædde på seg min maske og veltet deg over
bord. Det varte ikke lenge før han kom opp igjen og klatret lynraskt
opp i kanoen. - Kom ombord, sa han og så helt vettskremt ut, - den
sorten hai har jeg aldri sett før!
- Kanoen er for liten for oss alle tre, sa jeg adskillig roligere enn jeg
følte meg. - Vi får heller holde oss tett inntil den inn mot
land. Når haien ikke har angrepet oss ennå, er det vel tvilsomt
om den gjør det hvis vi bare fjerner oss.
Sakte svømte vi ved siden av kanoen. Laurence prøvde å
si at den haien så helt ufarlig ut, men da han så ansiktsuttrykkene
våre, tidde han. Jeg regnet med at vi kunne være trygge, men
filmer som Haisommer både I og II spøkte i hodet på
meg helt til vi hadde fast grunn under føttene. Vi dro kanoen opp,
og det virket som om Laurence hadde fått nok av hai for en stund
han også.
Vi skylte oss med ferskvann fra en regnvannstønne ved huset og hev
oss på syklene.
- La oss stoppe ved biblioteket, sa jeg da vi nådde landsbyen, -
det kan jo hende at Tuite har en bok om haier.
Det hadde han, og vi bladde langsomt fra side til side.
- Der er den! sa vi samtidig og pekte på bildet av en hai. Bred kropp,
butt hode, lang hale og digre bukfinner. Jo, det var ingen tvil. En nurse-hai.
- Nurse-haien er en menneskeeter, sto det. Vi så langt på hverandre.
Nurse-haien er den av Australias haier som har flest sikre rapporter om
angrep på mennesker.
- Jeg kan ikke fatte det, sa Laurence og leste videre, - men selv om den
ser aldri så harmløs ut der den ligger på bunnen, er
det absolutt best å la den være i fred og svømme en
annen vei. Det finnes historier om folk som har dykket ned til den, dyttet
til den, ja til og med forsøkt å ri på den - med fatalt
resultat.
Likevel varte det ikke lenge før jeg var i sjøen ved Ukiangang
igjen, men denne gangen ombord i kanoen. Jeg hadde hørt av Tuite
at folk i landsbyen ofte var ute om natten for å fange flyvefisk,
og jeg hadde bedt han undersøke om noen ville ta meg med.
Så en dag kom Tuite med beskjed fra sin onkel Tekiaruru, jeg skulle
få være med i hans kano. Samme natt, for de hadde sett mye
flyvefisk og det var snart slut på de måneløse nettene.
Så da sola hadde krøpet ned bak palmekronene og farget alt
gyllent, lånte jeg familiesykkelen og la ut på grusveien.
Jeg hadde ikke før hoppet av sykkelen før Tekiarurus kone
ropte til meg at jeg måtte komme og spise med dem. Det var fortsatt
vanlig høflighet å rope til alle forbipasserende at de måtte
komme og få en bit, og jeg var sulten etter sykkelturen og svarte
at visst skulle det smake med en bit mat.
Jeg heiste meg opp på gulvet, og den blide damen skjøv tallerkener
og kjeler bort til meg. Tørket flygefisk, ris og kokt taro. Tørket
fisk er daglig kost på de fleste øyene i Stillehavet, for
når man ikke har kjøleskap, er salting og tørking de
beste måtene å oppbevare fisk på. Diskret undersøkte
jeg den beinharde fisken før jeg satte tennene i den. Det er ikke
til må unngå at fluene svermer rundt fisk som henger til tørk,
og er den ikke saltet godt nok, eller er sole ikke sterk nok til å
lage en hard skorpe med en gang, ser de sitt snitt til å legge egg
i skinnet. Dessuten var det ofte grønne muggflekker på fisk
som hadde overlevd noen perioder av regnvær. Flere kraftige magesyker
hadde lært meg å være forsiktig og helst be om å
få tørrfisken kokt eller grillet et part minutter over kjøkkenbålet.
Tekiarurus fisk så slett ikke ille ut, og for ikke å fornærme
vertskapet tok jeg sjansen på å spise fisken som den var. Tørrfisken
smakte godt, og jeg tenkte at det var en skam at vi i Norge helst ga så
god mat til bikkja eller sendte den utenlands som U-hjelp.
Tekiarurus sønn, han som hadde vært med oss på haituren,
spiste med meg og fortalte at han hadde gått på ungdomsskolen
i Tarawa, helt til han ble utvist for å ha røykt innenfor
skolens område. Presten Geoff hadde ordnet det slik at han kunne
få komme tilbake til skolen, for gutten hadde vært skoleflink,
men i mellomtiden hadde han giftet seg og ville bo hos faren.
Vi avsluttet måltidet med å vaske hendene og drikke en kopp
kaffe, og så gjorde vi oss klare. Tekiarurus sønn fant fram
en slags sommerfuglhov med tre meter langt skaft og en parafinlampe av
den typen som pumpes som en primus og gir et skarpt, blåhvitt lys.
Han tok hoven og to padleårer og jeg tok lykten, og ruslet ned til
kanoen.
- Vi tar den samme kanoen som sist, sa han, - den er stor nok til oss to.
Midt i den lille utriggerkanoen reiste han en slags mast med en plattform
på toppen, og her surret han fast parafinlampen. - Alle bruker parafinlamper
nå, sa han, - før brukte vi fakler av tørre palmeblader.
- Ikke så fort, ropte jeg da vi bar kanoen ned mot vannet. - Føttene
mine tåler ikke korallene ennå.
En litt eldre kar som holdt på å rigge sin kano ved siden av
oss brukte godmodig kjeft fordi Tekiarurus sønn lot imatangen bære
kanoen. Han kom bort til oss, dytte meg til side og overtok bæringen
mellom steinblokkene ned til den lille bukten. Der holdt han kanoen så
jeg kunne klatre ombord, og uten å kullseile eller ta inn vann kom
vi oss gjennom bølgebrottet.
Det er ikke så liketil å finne balansen i en utriggerkano som
man kanskje skulle tro, for utriggeren er ikke en flottør, den er
en motvekt. Så om du legger tyngden for langt til den ene siden,
vil utriggeren forsvinne ned i havet, og lener du deg for langt til den
andre siden, forsvinner den opp i lufta. Balansen var dessuten ekstra vanskelig
fordi man i en utriggerkano fra Kiribati sitter med beina over kors på
en tofte eller et slags dekk så tyngdepunktet i de smale kanoene
kommer ganske høyt og gjør kanoen ustø.
- Hvis du har lyst til å prøve, må vi bytte plass, sa
unggutten da vi hadde padlet et stykke. - Den som fanger, må stå
i baugen med hoven mens den andre padler.
- Prøv først du, sa jeg og tenkte at om jeg reiste meg før
jeg fikk føling med kanoen, var vi dømt til å gå
rundt. - Jeg trenger padletrening, og jeg vil gjerne se hvordan du fanger
fisken.
- Greit, sa han og reiste seg opp med hoven i hånden. - Du får
padle langs land, følg med de andre lysene.
Jeg så meg om. Det var bekmørkt. Jeg skygget for øynene
med den ene hånden for ikke å bli blendet av lyset fra parafinlampen,
men så fortsatt like lite. Ingen måne speilte seg i det svartblanke
havet rundt oss, og på himmelen klarte noen bleke stjerne ikke riktig
å kaste lys gjennom et teppe av skyer.
Over susingen av parafinlampen og klukkingen av småbølgene
mot kanoen kunne jeg høre bruset av brenningene mot revet. Lyden
var ganske sterk, vi var sikkert ikke mer enn hundre meter fra land. Jeg
speidet i retning av lyden, men måtte anspenne meg til det ytterste
for å bli sikker på at den takkete, mørke randen mot
den nesten like mørke himmelen var palmekroner, ikke skyer.
Jeg tok i litt kraftigere med padleåren så kanoen vendte siden
til land og baugen pekte mot lytene som viste hvor de andre kanoene var.
Det var tydelig at vi ikke var de enste som var ute, jeg talte rask seksten
lys som laget hull i mørker, og nå så jeg at det dukker
opp flere lys inne på stranden også.
- Kan du holde litt mer til babord, spurte gutten, - ser du flygefiskene
der borte?
Jeg speidet mot utkanten av lyssirklen og syntes jeg så noen striper
i overflaten og noen små skygger like under.
Plask! Hoven gikk i vannet foran oss, og jeg ventet spent da han løftet
den opp. Null fisk! Foran kanoen skimtet jeg fortsatt noen skygger og kastet
meg over padleåren med full kraft.
- Ikke så brått, sa gutten, - og forsøk ikke å
plaske med åren!
Jeg tok det litt roligere og prøvde å få kanoen til
å gi som en lydløs skygge i den mørke tropenatten.
- Styrbord! ropte gutten.
Hvordan får man en slik farkost til å skifte retning, spurte
jeg meg selv og grov padleåren dypere ned i vannet. Sakte forandret
kanoen retning.
- Babord! ropte den opplyste gutteskikkelsen i baugen like etter, - vi
får forsøke å krysse i sikksakk til vi finner en stim.
Det var lenge siden jeg hadde padlet i en utriggerkano, så det varte
ikke lenge før musklene i nakken begynte å verke.
Får håpe vi finner en stim snart, tenke jeg og prøvde
ikke å spenne meg mer enn akkurat nødvendig. Jeg orker ikke
å padle rundt her i hele natt.
Min bønn ble tydeligvis hørt, for plutselig fant vi en stim
flygefisk. Eller rettere sagt, den fant oss. Ut av mørket kom en
masse flygende skygger som glimtet i skinnet av parafinlampen, rett mot
oss!
Dunk, sa det i kanosiden rett foran meg. Ivrig bøyde jeg meg utover
ripa og slo med padleåren etter fisken som sprellet for å komme
seg vekk.
- Hei der, ropte stemmen foran meg forskrekket, - ta det rolig så
vi ikke går rundt!
Jeg så at utriggeren var på vei ned i det opplyste vannet og
lente meg tungt over til den andre siden, Sakte, sakte begynte utriggeren
å gli oppover i vannet.
- Det er mer fisk her, sa gutten da jeg hadde gjenopptatt padlingen, -
den blir tiltrukket av lyset vårt, så ta det sakte nå.
Plask, hoven gikk i vannet, og denne gangen var det fisk i den da den kom
opp igjen. Endelig! Takiarurus sønn ristet en blågrå,
skinnende fisk ned i kanoen.
Flyvefisken i Stillehavet minner litt om en norsk sild, litt tynnere og
med digre bukfinner. Den kan ikke fly - til tross for navnet - men svever
gjerne mer enn femti meter like over bølgetoppene for å slippe
unna sultne fiender. Raskt snudde gutten seg igjen og svingte med hoven
i luften. For en fiskeskrøne, tenkte jeg, ingen vil tro meg hvis
jeg forteller at jeg har fanget fisk i luften med en sommerfuglhov.
- Fortsett du, sa jeg da gutten spørrende rakte hoven mot meg, -
tar du de første ti, så tar jeg de neste.
Det var nok litt optimistisk sagt, for plutselig var stimen forsvunnet
ut i mørket et sted. Jeg følte meg lei og sliten, men padlet
jevnt og trutt etter de andre lysene som beveget seg på en lang rekke
fra den ene enden av den vindstille bukten til den andre. Plutselig ble
natten enda mørkere, og inne fra land hørte vi en susende
lyd.
- Jeg tror det kommer en skur, sa jeg og myste ut i bakmørket, -
jeg begynner å bli sliten, så det er kanskje best vi....
Resten av ordene forsvant i et hylende vindkast og en regnbyge pisket nedover
oss.
Kameraten la fra seg hoven, satte seg ned og grep den andre padleåren.
- Vi må se å komme oss i land! Ropte han mot meg... Regnet
og vinden traff kanoen med full kraft og presset den ut av kurs. Jeg blåste
vannet som strømmet nedover ansiktet på meg unna, huket meg
sammen og tok i. - Helvete heller, vi tåler ikke å få
bredsiden mot vinden, da driver vi til havs. - Det var da som bare f...
at det var jeg som satt på styrmannsplassen akterut akkurat nå.
Jeg bet tennene sammen og padlet alt jeg var god for. Jeg var sliten, hadde
fått vannblemmer i håndflatene og ryggen verket infernalsk.
Men det nyttet ikke å klage. Vi var utenfor revet, og jeg ville ikke
ende opp som et tall i statistikken, som en av dem som ble drevet ut på
havet og forsvant.
Vinden økte stadig, og bølgene begynte å slå
inn over ripa.
- Kom igjen, Terje! Jeg kjempet fortvilet for å rette opp kanoen,
- kom igjen, din late landkrabbe, kom igjen!
Sakte, nesten umerkelig, arbeidet den spisse baugen seg opp mot vinden.
Oppmuntret ga jeg på enda litt til og så at baugen snart pekte
mot vinden - og mot land.
- Gudskjelov, sa jeg til meg selv, og så slukket lykten. Parafinlampen
var av den såkalte stormsikre typen, men å klage til produsenten
var ingen brukbar løsning akkurat da.
Jeg blåste vannet ut av barten, tørket øynene og sa
til meg selv at det kanskje var like bra ikke å bli blendet av lykten
hele tiden.
Det var umulig å se noe i mørket, jeg kunne knapt skimte gutten
som satt en meter foran meg.
- Hvis vinden dreier nå, driver vi rett til havs!
Vinden økte stadig, den kom i kast som slo baugen ut av kurs, og
regnet pisket nedover oss. Jeg prøvde å se etter de andre
kanoene, men det var ingen å se. - Dette klarer vi aldri, tenkte
jeg og hadde mest lyst til å slenge padleåren til sjøss.
- Hvorfor i h... tok han meg med ut på havet, han måtte da
vite hvor uvant jeg er med å padle? Hvor lenge kan vi klare oss hvis
vi driver vekk fra øya? Er det nå vi skal dø? Var det
nå det skjedde, det jeg hadde fantasert om på et snuskete hotellrom
i Manila?
En bølge slo innover ripa og traff meg i mellomgulvet.
- Nei, for f.., Terje. Du overlevde fire år i Coco Loco fordi du
har viljestyrke og livslyst. Tenk på den gangen du holdt Coco Loco
i bare ankertampen, finn fram de skjulte kreftene, for h.., ta i så
åra brekker, vis typen i baugen at denne imatangen iallfall har noe
innenfor den hvite huden. Terje, du kan da vel for h.. ikke vente at han
skal padle deg inn til land, eller legge skylden på han. Skylden
er din, og nå får du pinadø sørge for at både
du og han kommer dere i land. Brekker åra, får du til h.. hope
uti og svømme kanoen til lands.
Hvor lenge jeg bannet meg selv opp og ned vet jeg ikke, men det hjalp å
få pumpet litt adrenalin ut i systemet. For glemt var vannblemmene
og verkende nakke, jeg ante ikke om vi beveget oss forover eller akterover,
om vi var på vei mot land eller til havs, men jeg ga iallfall ikke
opp!
Ingen storm varer evig, og heldigvis for oss var dette bare en lokal byge
som hadde blåst seg litt opp.
Ti minutter? En halvtime? Ja, kanskje. Det var kanskje etter en halvtime
vi merket at vinden ikke hadde den samme kraft lenger. Så stoppet
regnet, og stjernene blinket ned til oss. Rundt oss blinket det i parafinlampene
på de andre kanoene og foran oss øynet vi en mørk stripe,
land.
Ved den lille passasjen gjennom korallblokkene sto den samme gubben som
hadde hjulpet oss å få kanoen på vannet.
- Dårlig vær, sa han lakonisk og lempet kanoen opp. - Dårlig
vær og dårlig med fisk.
Oppe på land hev jeg meg ned i sanden. Gjennomsliten.
Jeg klarte det igjen, tenke jeg, jaggu klarte jeg det igjen!
..........
Fra innledningen:
... Stopp...stopp...STOPP!
Kakerlakken var vekk. Jeg bykset ut av sengen og hev meg over lysbryteren
borte ved døren. Den nakne lyspæren blunket et par ganger
og kastet et grelt skjær over den salryggete sengen og bordet under
vinduet. Bordplaten hadde fått mer enn sin rasjon av brennmerker
etter glemte sigaretter og brune ringer etter for lengst tømte ølflasker.
Ryddig stablet på det ene bordhjørnet lå passet, dagboken
og en bunke billetthefter. Jeg gne meg i øynenen, tok en slurk av
den halvtomme, lunkne colaboksen som sto på koffertlokket og dumpet
ned på sengen igjen.
- Ingen tvil om at hotellrommet med kakerlakken er virkelig, Terje. Men
en annerledes virkelighet, dette er ikke det pyntelige rommet ditt på
Lambertseter!
Du er på Filippinene, gamle gutt, på vei til øyer som
ingen norsk fotballspiller har hørt navnene på! ...
Fra kapittelet "Mannen i månen".
- Det var det, sa jeg til meg selv etter å ha klappet jorda jevn
med hendene, - nå er alt klart så Emma kan plante ut kinakålen
i morgen ettermiddag. Jeg følte meg tvers igjennom møkkete.
Møkkete av fiskesøl og av jord og gjødsel.
Den fillete T-skjorta hadde store, rustrøde flekker av fiskeblod
og var dekorert med brunsvarte striper der jeg hadde tørket fingrene.
Shortsen som i et tidligere liv hadde vært hvit og moteriktig, så
ikke bedre ut.
Det er nok for idag, tenkte jeg og lukket porten til hagen bak meg, - nå
er jeg sliten. Sliten, men fornøyd.
Jeg retter ryggen langsomt og med verkende legger stavret jeg meg det korte
stykket bort til kjøkkenhytta.
På sitteplattformen la fiskesnørene vinnet opp på japanske
garnblåser, jeg hadde nok glemt å rydde dem vekk etter bunnfisket
i lagunen.
Jeg skjenket meg en kopp kald te og helte den i meg i en lang slurk. Hengte
den tomme plastkoppen oppned over tuten for å hindre fluene å
finne veien ned i tekannen og hektet fiskesnørene opp på trekroken
på hjørnestolpen.
Jeg sukket fornøyd og snudde meg langsomt rundt for å se hvor
Emma var. Hun satt på huk nede i strandkanten og renset fisk. Jeg
ble stående å se på henne til blikket gled utover den
blikkstille lagunen. Med blikket festet på den blå flaten gikk
jeg sakte forbi kjøkkenbålet, krysset stranden foran gjestehytta,
passerte Emma og vandret rett ut i vannet. Uten å ta av meg solskjermen.
Uten å ta av meg et eneste plass. Sakte lot jeg meg sige sammen til
jeg ble sittende i vann til halsen. ...
Høres dette spennende ut, vil du gjerne lese resten?
Klikk her.
For å lese utdrag fra boken "Det Siste Paradis"; Klikk
her.
For å lese utdrag fra manuskriftet "Paradiset Farvel!":
Klikk her.
|
|